Riddere faller i kamp

Da har furien gjenopprettet frustrasjonsevnen. Magisk nok har de fleste riddere det ved å falle i kampens hete. Og sant nok, det gjorde denne ridderen også. Altså, intet galt fatt med mennesket, men det er utrolig hvor menneskelige de blir etterhvert. Og hvor forbaska vanskelig de alltid skal gjøre det for at det skal være enkelt! Kan de ikke bare kjøpe sjokolade, åpne dører, trekke fram stoler og forøvrig glede kroppen min? MÅ de på død og liv tenke framtid og alvor? Nå høres det vel ut som om jeg hører hjemme i bakventland. Men nei da, jeg gjør ikke det. Vi har tømt skyllemiddel over de forbaska mannfolka i mange år nå for å få litt mykere menn, og hva er resultatet? De er så myke at de smelter i munnen på en. Nå elsker jeg karameller som smelter på tunga, men menn? Nei! Menn skal være behagelig myke (les; nybarbert), og forøvrig ha muskler man kan kjenne. De skal løfte deg opp, kakke deg i hodet med kjeppen, bære deg til hulen sin, og forføre deg etter alle kunstens regler. Når du så etter år med hulegleder, stifter familie, DA skal de bli myke. Vaske klær og hus, glede mor, leke med barn, og bygge hus. Er dette virkelig så mye å forlange?? Makan til tankefulle menn. Skjønner de ikke at vi bare vil ha det morro?!??

Mannfolk ass!

Hva er det med menn som gjør at de ikke skjønner behovet vi kvinner har for å få vite at de er vel framme?? Er det klin umulig å sende en essemess om ikke annet? Huff...nå sliter denne furien noe hinsides ethvert vett. Den selvstendige kvinnen er som svunnet for solen. Og igjen sitter en klengete gal furie som ikke har annet mål i dette livet enn å få høre stemmen til et mannebein som har vært borte i opp til flere dager!?!! Tror jeg begynner å bli tilhenger av kun veldefinerte flørter. Dette limbolandet her gjør ikke godt for noen. I alle fall ikke meg. Han kan vel ikke ha bedre fore enn å prate med meg i det han kommer hjem? Mat, dusj, brann og ran er uviktigheter. Det er meg, meg, meg, meg og meg som bør være i fokus heeeeele tiden. Nemlig. Skulle denne ridderen ta til vett og stikke fra denne furien, tror jeg at jeg går tilbake til mitt mer kyniske syn på menn. Ikke for at menn er dumme, men rett og slett fordi denne furien blir et akk så mye mer velbalansert vesen.

Nei, pokker heller. Drit og dra. Har ikke fyren vett til å verdsette denne furien som hun er, får det bare være. Er han lur, så ringer han senere. Er han ikke lur, så gjør han vel ikke det. Hans tap. Men jeg er egentlig rimelig trygg på at det er en klok ridder det her er snakk om, så nå har jeg atter en gang brukt opp unødvendig energi. Igjen. *puster ut*

Ridderen av den salryggede hest

Nå har denne gryende forelskelsen tidligere nevnt, tatt en heller kinkig vending. Nei da, hjertet er ikke knust -ennå. Tårene triller ikke -ennå. Og skyene ser fortsatt like rosa ut -ennå. Men for en evigsingel furie, som har betraktet menn kun som halvinterressant tidsfordriv i åresvis, er dette ikke bare fint. Jeg er tilbøyelig til å si som Ludvik: "D..d..d..æ fali` det!" Ikke bare risikerer man sommerfugler og tilsvarende søte ting i magen, man risikerer å innse at også menn er fullt oppegående vesener -i alle fall noen av dem. Kan man ha gått glipp av noe de siste årene..? Eller, akkurat der er vel svaret mitt fortsatt det samme. Jeg har ikke møtt noen verdig min hele og fulle tillit -før nå. Så intet er gått glipp av. Men nå har jeg altså funnet min ridder på den hvite hesten. Og det kan jeg si fordi at jeg faktisk har sett bilde av han på den hvite hesten! Nå var vel ikke stilen helt den samme som prinsene hos Disney, men det er uansett bevist. Han er ridderen på den hvite (salryggede) hesten. Og jeg tror kanskje at jeg får ham til å bli min.

Denne flørte- og forelskelsesprosessen er forresten ganske frustrerende likevel. Jeg vet at jeg tidligere har sagt annet, men der har jeg vist meg å være litt for kjapt ute. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er av typen som aldri helt vet hvordan jeg skal greie å vente til slutten av boka før jeg finner ut av løsningen. Nå greier jeg å vente en del ganger, men det har nok mer med kvaliteten på boka å gjøre en min evne til å kontrollere nysgjerrigheten min. Dette gjør jo da at jeg også jakter "løsningen" i denne prinsesagaen. En heller fånyttes jakt som likevel fortsetter uansett hvor mye jeg VET at det er poengløst. Jeg unnskylder meg med at man faktisk mister to IQ-poenger for hver dag hvor forelskelsen vokser. For akkurat det er jeg rimelig sikker på at man gjør. Jeg ser ingen annen grunn til at et voksent og generelt (noenlunde) oppegående voksent menneske skal oppføre seg på denne måten.

Det aller mest frustrerende er vel likevel hvordan man som en halvmoden selvstendig kvinne blir som en hund med tunga hengende ut av kjeften mens man løper i ring og venter på neste livstegn. Hva er det som gjør at man uansett bein i nese og andre gunstige steder, ikke er i stand til å slå seg til ro med at mannen liker deg, men i likhet med deg selv også har et liv..? Ikke for det. Hvor mye liv har man egentlig når man tilbringer lørdag kveld hjemme ved spisebordet skrivende på en heller sytetet blogg. Som forøvrig ingen andre leser. Så mens ridderen av den salryggede hest er ute og lever livet, sitter jeg og lager meg et liv på en blogg. Noen vil kunne komme på å si at det høres heller deprimerende ut. Men selv velger jeg å skylde på naturen. Dette er en del av biologien som jeg ikke har kontroll over. Grunnlaget for denne bloggen er altså lagt for flere tusen år siden. Den gangen amøbene begynte å splitte celler og tro at de var i ferd med å få seg et liv verdt å leve. Suckers!.

Ups..

Et av problemene med å være en selverklært furie, er når solen skinner på tilværelsen på et ufrivillig positivt vis. Ikke før har man fått fingrene til å få frustrasjonene over i tekst, så lyser lykken lang vei. Nå skal man ikke klage på en følelse av at verden har gjenopprettet balansen, at solen varmer, og frustrasjonene forsvinner til fordel for rosa skyer, en heller alvorlig grad av blindhet, søt musikk i ørene, kriblende lår og alt annet som følger med en gryende forelskelse. Ja sånn som et utall antall blåflekker. Vanligvis er jeg en stor kloms, og hva skjer da når man i tillegg blir ukonsentrert og har fokus plassert i helt andre deler av landet? Jo, man kræsjer med ALT! Man snubler i høsteplene som så sursøtt ligger og råtner i grusen, dører er blitt relokalisert midt i mitt akk så fårete åsyn, gelendre er flyttet i høyde med min mage, og trappetrinn danser. Jo da. Det er vel frustrerende nok å være forelsket. Verden spinner, og konsentrasjonen svinner. Men alt i alt er det vel den manglende evnen til å finne alt dette ytterst frustrerende frustrerende i det hele tatt. Man ler så søtt og rusler/snubler/flyr/faller videre med et fårete glis om munnen. Man er en vandrende katastrofe i gangene, en tikkende bombe i trafikken, og en god inntektskilde for teleselskapene. Eller rettere sagt, man KUNNE vært det. Hadde det bare ikke vært for at man var klok nok til å velge abbonementer med omhu før man mistet hodet fullstendig.

Seksuelt frustrert

Ja, det er faktisk jeg. Ikke vil jeg hoppe til sengs med hvem som helst, ikke vil jeg forelske meg, ikke vil jeg bli gravid...men jeg vil heller ikke danse sengetangoen med noen jeg ikke føler noe for. Alle vet jo at sengetango er best med noen man virkelig liker! I kjølvannet av denne frustrasjonen ligger noen merkverdige problemer. I desperasjonen etter å få dekt et av mine primærbehov har jeg snublet inn på nettdating, og nok slått av en prat med alle de merkeligste mannfolka som finnes i mils omkrets. Det er faktisk en viss andel single mennesker der ute, hvorav årsaken til deres singelhet er opplagt! (Meg selv ekskludert. Selvfølgelig.) Jeg har også funnet ut at seksuell frustrasjon (eller desperasjon om du vil) fører til at man tenker tilbake til tidligere dysfunksjonelle forhold med et uforholdsmessig positivt blikk. Og man begynner å vurdere...skal jeg kontakte eksen med minien? Vel å merke hadde han størrelse XS, men han hadde da vitterlig teknikken inne. Ikke for å snakke om villigheten. Spør jeg så kommer han på sekundet. Men nei...det er jo en grunn til at mannen kategoriseres som eks.. Jeg merker også at interessen for sjokolade korrelerer sterkt med den økende graden av frustrasjon. Og lakris. Man trenger lakris. For å forhindre en kraftig vektøkning grunnet denne frustrasjonen, har jeg nå gått til innkjøp av store mengder garn med tilhørende oppskrifter. Så skulle denne blogge bli fylt med strikkeprodukter vet dere nå hvorfor. Jeg har også store planer om å starte opp med yoga og meditasjon, så nå har jeg lastet ned en instruksjonsvideo. Yoga skal jo være beroligende og energigivende, så skal bli spennede å se om det virker. Kravene til tøyelighet er noe foruroligende....over halvparten av øvelsene ser ut som om du må knekke minst 3 forskjellige bein for å gjennomføre det. Men verdt et forsøk. Tror jeg.

Sakte men sikkert..

Ja, altså. Jeg fikk opprettet en blogg, men så var det å skrive i den da. Til min unnskyldning må jeg si at det er vanskelig å finne ut hva man skal blogge om. De bloggene jeg har lest handler om et enkelt tema. Akvarier, nyheter, strikketøy. Men hva skal så jeg holde meg til?? Jeg er glad i akvariet mitt -og jeg eeelsker kulefisker! Strikke gjør jeg også jevnlig. For ikke å snakke om maling, fotografering, oppussing, bilmekking osv. Bare for å si det med en gang, jeg er ingen stor bilmekaniker. Jeg er helt blånn når det kommer til biler, men jeg har en gammel skraphaug som trenger litt minimumsstell. I tillegg er jeg alenemor som brenner for barns rettigheter, og så er jeg generelt svært så irritert på en den av de små psyko situasjonene man møter i hverdagen. Og så liker jeg å slenge litt med leppa av og til.

Som dere sikkert skjønner, har det tatt meg lang tid å finne ut nøyaktig HVA jeg skal fokusere på i min blogg. Til slutt sto egentlig svaret der selv og sa fra til meg. Jeg lever i et kaos av interesser og tanker, så hvorfor ikke inkludere dem alle? Så nå skal jeg altså gjøre det. Målet er å få ut litt av alle de skrudde tankene jeg har, uten at noen vet hvem det er som står bak det. :lur: På den måten kan jeg kalle den idioten jeg har av en nabo for en idiot uten at noen trenger å føle seg truffet av den grunn. Og skulle du mot formodning allerede føle deg truffet, foreslår jeg at du tar deg i nakken og oppfører deg ordentlig, for du sliter tydeligvis med svart samvittighet overfor de rundt det. :enda lurere:

En frustrert furie føyer seg inn i rekken

Siden alle andre blogger, så må nesten jeg også gjøre det. Spørsmålet er nå bare hva jeg skal fylle denne bloggen med. Jeg skal selvfølgelig legge ut alle mine beste oppskrifter, mine flotteste triks, mine smarteste ideer og mine beste minner. Eller kanskje ikke.
Legger jeg ut mine beste oppskrifter, vil de kopieres, og mine kaker vil ikke bli annet
enn middelmådig. Legger jeg ut mine flotteste triks og smarteste ideer, blir jeg ikke lengre bedre enn alle andre. Eller, må komme med en liten modifikasjon her. Så fort jeg har tatt pant på triksene og ideene, kan jeg alltids dele dem med dere. Det er ikke noe i veien med å være middelmodig så lenge man tjener penger på det! Når det gjelder mine beste minner, er disse uaktuelle å dele. Skulle jeg dele disse, vil dere kunne komme til å få en skrudd ide om at jeg egentlig lever et ganske så ok liv på min lille leide flekk her på jorden. Og DET kan vi ikke ha noe av.
Jeg er en frustrert furie som anser verden som min motspiller, og denne motspilleren har en del dirty triks. Og som den frustrerte furien som jeg er, hater jeg å tape. Jeg gir meg ikke, og selv om verden til tider oppfører seg som om den har vunnet, reiser jeg meg nok en gang fra asken som en fønix. Nå må jeg bare lære meg å fly...